Av Jan E. Hansen, journalist.
Av norske monumenter i Roma, og de er ikke mange i tallet, står Olavsalteret i en særstilling. Jeg har i en årrekke tatt norske grupper med meg inn foran dette helgenbildet, og legger hver gang merke til at det går et lys opp for de fleste. De røres av dette norske innslaget i det romerske, ikke bare fordi det kan appellere til en viss nasjonalfølelse, men nok særlig fordi et historiskreligiøst perspektiv i forholdet mellom Norge og Roma plutselig trer klarere frem for de uforberedte.
For sammenhengens skyld vil jeg nevne fem andre monumenter som knytter norsk-romerske bånd i verdensbyen: Gravstøtten over historikeren P. A. Munch på Den ikke-katolske kirkegård; minneplaten over den katolske Nidaros-bispen Olav Trondsen i kirken San Agostino; og inskripsjonene som er satt opp til minne om Bjørnson, Ibsen og Undset over inngangen til bygninger hvor de tre dikterne har bodd. Når det gjelder Ibsen og Undset, er historien om deres liv og diktning ganske utenkelig uten de romerske erfaringer som formet dem begge.
Monumentet over P. A. Munchs grav er lærerikt for dagens nordmenn. Insisterer man på at det å være norsk er en verdi, bør man kjenne 1800-tallets betydeligste norske historiker, den første etter Snorre som fortalte norgeshistorie i bredt format, den første noensinne som gjorde det utfra grundig kildegranskning, såkalt primærforskning. Uten hans formidling av norsk middelalderkunnskap frem til Svartedauden ville hverken Ibsen eller Bjørnson ha kunnet skrive sine nasjonalhistoriske ungdomsverk. Han døde i Roma i 1863 under arbeidet med et nytt bind, nemlig om det katolske Norge, og hadde som internasjonalt anerkjent fagmann fått adgang til Vatikanets arkiver. Hvert år nedlegger nordmenn i Roma en krans på hans grav 17. mai.
Som symbol virker Olavsalterets maleri enda mer vidtfavnende. Det er yngre enn Munchs gravstøtte, malt etter at Ibsen forlot Italia, men er det monumentet som griper lengst tilbake i tid, til Norges kristning og Norges samling. Det er også i dette dobbeltperspektivet at altermotivet er så meddelsomt. Det berører enhver nordmann, fordi bakgrunnen for bildet er en felles opprinnelse i norsk-europeisk kulturhistorie som gir samklang i verdiforståelsen, enten man er lutheraner eller katolikk, agnostiker eller ateist. At det henger i Roma, og er et romersk-katolsk stykke Norge, er opplysende for norsk selvinnsikt, og kan aldri forhindre at det i sin historiske forankring gir bekreftelse på en både økumenisk og verdslig dimensjon i nordmenns tilknytning til Roma.
