Hellig Olav og veiene fra Roma

Av Thomas Thiis-Evensen

St. Olav kapell i Roma har en privilegert plassering. Det befinner seg i S. Carlo al Corso, en mektig barokkirke med aner tilbake til 1400-tallet. Kirken vender seg med svære fasadesøyler rett ut mot Corsoen, antikkens triumfgate og Romas «Karl Johan». I tillegg er kongen plassert ved siden av sakramentkapellet.

Kapellrommet bekrones av en kuppel, symbolet på himmelen, men domineres av «Norvegiae Rex». Ved første blikk fortoner det hele seg som en heroisk scene fra Wagner. Som en høyreist og rødmusset viking står han i nordisk blest ut mot havet innfattet av norske fjell under en urolig himmel og med en hildrende stavkirke i det fjerne.

Alterbilde av helgenkongen malt av Pius Welonski og innviet i 1893. Men det er bare ved første blikk. Bak det hele ulmer veiene fra Roma med røtter i gresk og romersk billedspråk som er blitt ført videre i kristen symbolikk. Ser man nøye står han som en gresk gud. Han hviler med hoften på det ene benet mens det andre stikker lett frem. Slik sto greske helter flere hundreår før Kristus og slik videreførtes stillingen inn i romertidens statuer av Cæsar og alle keiserne. Og han er kledd i rustning som en Guds stridsmann, men med samme brystpanser som Augustus og renessansens condottiére.

Også tunikaen eller skjorten har romerske forbilder. Slik kledd kjempet imperiesoldatene bak skjoldene i samme drakt som erkeengelen Gabriel på toppen av S. Angelo. Men brystskjorten er rød, blodets og martyriets farge som minner om fallet på Stiklestad. Derimot er den hvelvede skulderkappen blå som både er himmelens form og farge. Hermelinforet levner ikke tvil om at han fortsatt er konge, sogar Norges evige blant alle de hellige langt deroppe. Sverdet viser at jobben er gjort, fordi det er i låst til sliren, og seieren formgis som en døende drage som kveiler seg under stålføttene. Det onde er overvunnet, også den delen av kongens sinn som herjet ham på jorden. Hvor har vi sett motivet før? Fra bilder av St. Georg med dragen som igjen er en tolkning av Horus’ kamp mot krokodillen fra egypternes gudelære. Og fra hodet stråler kongekronen med sitt utspring i imperatorenes laubærkrans, mens glorien over hodet risser opp sirkelen som bilde på kosmos.

Skikkelsen i S. Carlo viser en nordisk helgen i romersk tjeneste som var å være Kirkens tjener. For i hvilken retning er det han ser og hvem er det han rekker kongsscepteret til? Det er til Kristus i alteret innerst i koret, som en gest av evigbåren hengivelse tvers gjennom kirkerommet.