Et nasjonalt minnesmerke

Av Biskop Bernt Eidsvig, Oslo katolske bispedømme.

I Roma har de store katolske land sin kirke. Roma har alltid vært et viktig valfartsmål – for biskopene er dette sogar forpliktende hvert femte år. I lange perioder av historien var en diplomatisk representasjon ved Den hellige stol viktig, og slik vokste skikken med nasjonale kirker, kapeller og altere frem gjennom århundrene.

I middelalderen hadde Norge formodentlig ingen slik kirke, men vi vet at erkebiskop Olav Trondsson, som døde i Roma i 1474, ble begravet i S. Agostino i nærheten av Piazza Navona. En liten minnetavle på en av søylene til høyre i kirken – med innskrift på latin og nynorsk – vidner om dette. Svenskene regner klosterkirken til St. Birgitta ved Piazza Farnese som sitt nasjonale tilholdssted. De andre nordiske katolikker må nøye seg med et mer beskjedent tilholdssted.

San Carlo al Corso
Helt beskjeden er plasseringen av St. Olavs kapell i kirken San Carlo al Corso allikevel ikke. Biskop Johannes Fallize, overhodet for de norske katolikker fra 1887 til 1923, var en mann med gode forbindelser og høye ambisjoner for sin lille kirke. Han valgte strategisk. Pave Leo XIII gav i 1892 den norske misjon, som det het den gang, et priviligert alter i den mest fasjonable av alle Romas kirke: S. Carlo. Kirken var nasjonal fra før, og er lombardenes tilholdssted i den evige stad. Den ligger dominerende ved byens hovedgate, vis-à-vis Hotel Plaza, byens fornemste i 1892. Fallize fikk den berømte portrettmaler Pius Welonski til å male altertavlen, som siden har representert en utfordring for katolske nordmenn med historisk bevissthet og god smak.

I 1890 var det registrert 950 katolikker i Norge, så behovet for et valfartsmål var lite. Messe på norsk ble ikke aktuelt før i slutten av 1960-årene; inntil den tid ble bare latin benyttet. Men alteret forble et norsk samlingssted. Lenge var baron og pavelig kammerherre Wilhelm Wedel Jarlsberg (1852-1907) en kontaktperson for besøkende norske katolikker. Prestekanidatene studerte i Roma frem til i 1960-årene, og holdt nok bruken av alteret i hevd så godt de kunne. Men kirkens prester var lite opptatt av den obskure norske helgen, og flyttet et Jesu hjerte-bilde til alteret – det resulterte i flere tente lys og lire i kassen – og de hadde formodentlig planer om å fjerne Olav og installere en mer populær devosjon.

Det er ikke helt lett å forklare hvorfor det lombardiske broderskap, som eier kirken, ikke har gjort dette. To protestantiske norske damer har nok sin del av æren for at kapellet er forblitt St. Olavs: Ciss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel Ringler. Med en blanding av charme, takt og direkte tale hevdet de det norske nærvær fra 1950 til 2000. Hvis vi hadde fått lov til å sette opp flere minnetavler, burde deres navn ha vært å lese i gullbokstaver. Det var messe til jul og efter hvert 17. mai. De sørget for vakre blomster, som lombardene flyttet til høyalteret sekunder efter at messen var over, og en god kollekt, som man visstnok også satte pris på.

Og i mellomtiden er det titusener av norske turister i Roma hvert år. Mange av dem finner veien til St. Olav i S. Carlo. Kirkens prester merker at det kommer nordmenn for å be. Det feires flere gudstjenester der enn noensinne – også av Den norske kirke – det tennes flere votivlys og kollektene reflekterer norsk velstand. St. Olav har en sikker fremtid i Roma.