Av biskop John Willem Gran, O.C.S.O.
Mange nasjoner har i Roma enten en kirke eller et kapell, i det minste et eget alter, som ofte er viet landets skytshelgen. I 1993 var det 100 år siden Hellig-Olavskapellet i Roma ble innviet. Det skjedde på 50-årsdagen for feiringen av den første offentlig katolske messe i Christiania etter reformasjonen. Biskop John Willem Gran, emeritert biskop av Oslo, har forfattet en utfyllende brosjyre om alterets historie. Her er noen utdrag:
I et hyrdebrev i 1892 meddelte biskop Johs. Olaf Fallize at pave Leo XIII snart ville feire sitt 50-årsjubileum som biskop. Han berømmer den hellige fars liv og virke, og skriver:
«Dette fortjener Vor taknemmelighet… Vor plan er at tilbyde hs. hellighed et alterbillede av Vort lands skytshelgen, den hl. Olaf… Man har tilstaaet os et alter i St. Karls kirke på Korsoen i Roms hjerte … Der vil billedet tillige udøve en tiltrækningskraft for enhver nordmann, som befinner sig i den evige stad, der saaledes i lighed med andre vil have sin nationalhelgen æret og dyrket der, hvorfra vor tro er bleven omtalt i den ganske verden’ (Rom 1.8.)».
I meddelelsesbladet Kirkelige Bekjendtgjørelser beretter Fallize neste år om det videre forløp:
«Den 19. februar feirede alle vore menigheder … Pave Leo XIII’s femtigaarige bispejubileum. Den 3. mars overrakte baron Wedel Jarlsberg som hs. høiærverdighet biskopens delegat den hellige fader vor jubileumsadresse og kong Olaf den helliges billede som jubileumsgave.»
Paven takket med bl.a. disse ord: «De norske katolikkers dype tro, og den hellige kjærlighet som binder dem til denne apostoliske stol har Vi allerede ved flere anledninger mottatt beviser på…. Vi sier Oss hjertens enig i den beslutning dere har fattet, nemlig å montere et bilde av kong Olaf den hellige i et kapell i en av byens berømte kirker, for derved om så tydeligere å legge for dagen at de norske katolikker ikke er fremmede i denne stad, som er deres felles fedreland og så å si et hjem for alle som kaller seg katolske. Vi har derfor allerede med glede gitt Vårt bifall til denne anmodning, og nærer et dypt ønske om at angjeldende helligdom må utgjøre et alltid sterkere middel for å trekke nordmenns blikk og hjerter i retning av Vår hellige stol».
Feiringen i San Carlo-kirken ble en minneverdig høytidelighet. Kardinal L.M. Parocchi, pavelig vikar for Roma og San Carlo-kirkens høye beskytter, innviet 9. april «den hellige Olafs alter og billede». Bildet var utført av den polske maler Pius Welonski (1849-1931), som bodde i Roma. Tilstede var den norske koloni, den norske misjons venner i Roma, kammerherre Wedel Jarlsberg samt norske teologistudenter.
«Dette kapell,» skrev biskop Fallize, «er fra nu af de norske katolikkers nationalhelligdom i Rom.» Og heri fikk biskopen rett! For siden da har Olavskapellet ikke sluttet å fungere efter sin hensikt. Spesielt har det tjent til feiring av den årlige julemesse, der storparten av den norske koloni innfinner seg uansett tro.
En annen årviss begivenhet er 17. mai, også da holdes det messe. Når det ved spesielle anledninger – eksempelvis under et «hellig år» – arrangeres pilegrimsferder til Roma, er en gudstjeneste ved Olavsalteret et selvskrevet innslag. Requiem-messer for avdøde nordmenn med tilknytning til Roma er ingen uvanlig foreteelse. Videre hender det ofte at en turistgruppe hjemmefra samles til gudstjeneste i Olavskapellet. Det økumeniske innslag kan da være betydelig. Et fint eksempel på dette er den høytidelighet som ble feiret til minne om Kong Olavs V bortgang.
Det ville imidlertid knapt ha vært mulig å opprettholde disse aktiviteter om det ikke hadde vært fastboende villige til å gjøre en innsats. Tre navn må fremheves: Cecilie Rieber-Mohn, Olgese Mowinckel Ringler og hennes mann Andrea Ringler.
Førstnevnte – hele koloniens «tante Ciss» – drev i en årrekke Pensione Norden stort sett for nordiske besøkende. Selv om Ciss Rieber-Mohn ikke var katolikk, var hennes aldri sviktende interesse for Olavsalteret respektinngydende. Da sterke krefter på tampen av 60-tallet ville omdisponere kapellet til annet formål og fjerne Olavstavlen, lot hun intet være uprøvet for å avverge «katastrofen.» Med professor H.P. L’Oranges ord hadde hun «vist kapellet sin varme interesse og stadig gått til handlekraftige inngrep for saken».
Kapellet ble ikke bare reddet. Ved norsk innsats ble det sogar grundig rehabilitert. Dessverre fikk Ciss Rieber-Mohn selv ikke oppleve begivenheten. Hun døde i 1978, 87 år gammel, før arbeidene var kommet ordentlig i gang. Derefter ble det ekteparet Ringler som påtok seg tilsynet med restaureringen. I 1980 kunne kapellet under stor deltagelse gjeninnvies av biskop J.W. Gran.
Det gjenstår å legge besøkende på hjertet å avlegge kapellet en visitt, og sette et bluss i den kandelaber som bærer Hellig Olavs navn. For uansett hva den enkelte måtte mene om Olavstavlens kunstneriske verdi, har dette kapell i 100 år vært alle fastboendes som tilreisende nordmenns eneste nasjonalhelligdom i den evige stad.
